Dere feirer at jeg har vært død i hundre år. Ja, er det ikke typisk for dere bergensere? Å feire at en mann er død!
Som død har jeg vært god nok. Men i levende live?

Det var vel en og annen i denne byen som trakk et lettelsens sukk da jeg drog mitt siste åndedrag!  

 

Denne bitte lille mannen med de store tankene om seg selv... han som fartet omkring mellom all verdens musikkmetropoler og trodde at han var noe.

 

Tror dere ikke at jeg vet det? Jeg så tvers gjennom provinsialismen og småskårenheten deres. I min tid var Bergen preget av en fortvilende slapphet og materialisme. Kremmerånden lå som en ertesuppetåke mellom de syv fjell. Hvis det fantes ti mennesker som klarte å løfte blikket høyere enn den nederste linjen i regnskapsprotokollen, så må det ha vært toppen.

 

Det er, når sant skal sies, et Herrens under at denne byen kunne frembringe en kunstner som meg.

 

Møtte jeg ikke motbør og uforstand fra første stund? Ja, allerede fra Opus 1, skrevet ned i et notehefte som en av mine lærere på Tanks konfiskerte: hadde denne katetersliteren et eneste oppmuntrende ord å komme med, til en tolvåring som komponerte? Å nei, du: ”En annen gang tar han det tyske leksikon med som han skal, og lar slikt juks bli hjemme!”

 

Jeg takker gudene for Ole Bull, som nærmest beordret mine foreldre til å sende meg til Leibzig.

 

Siden måtte jeg stadig finne på noe dævelskap for å komme meg ut.
Men når jeg var der ute…

 

En norsk kunstner er en underlig fugl med sin ensformige sang: Ut, ut! Og hjem, hjem!

 

Der hvor du ikke er, der er lykken.
Så kom jeg da hjem til Bergen i 1880. Jeg hadde sagt til meg selv at når jeg engang skulle skjenke en vinter til min fødeby, så ville jeg også arbeide av alle krefter for å tvinge kunstsansen et skritt frem. Altså begikk jeg den dumhet å søke stillingen som dirigent for Musikkselskapet ”Harmonien”.

 

For et trelleliv! I løpet av en sesong leverte jeg tre Harmoni-konserter, to gjentakleseskonserter, tre kammermusikksoareer og dessuten ekstra ditto til forskjellige veldedige øyemed. For her i Bergen blir en kunstner brukt til å skaffe de penger til veie som det var enhver grosserers forbannede plikt å punge ut med.

 

Etter to år holdt jeg det ikke ut lenger. Kreftene i orkesteret – især blåserne – var forferdelige. Og jeg kom naturligvis på kant med direksjonen, som verken kunne eller ville forstå meg, og vadet i vrøvl, anonyme svinerier og alt dertil hørende.

 

Men koret oppdrog jeg virkelig til noe.
Selv om gudene skal vite at det kostet blod. Jeg hadde forberedt  Händels Coronation Anthem som julekonsert. Og hva skjedde? På generalprøven – PÅ GENERALPRØVEN – uteble en rekke av de kvinnelige sangerne! Og hvorfor? Jo, generalprøven kolliderte med et ball, som disse damer ikke ville gå glipp av.
Sporenstreks tilskrev jeg  vedkommende rømlinger at jeg beklaget å måtte renonsere på deres fremtidige medvirkning.

 

Men der har du de bergenske fruentimmer: istedenfor å synke gjennom gulvet av skam, gjorde damene ballade! Det ble møtevirksomhet. Det ble avisskriverier. Bysladderen og pressen stemplet min fremgangsmåte som udannet! Vet dere hva en innsender i Bergens Tidende fikk seg til å skrive? ”At de unge damer med liv og lyst gledet seg til ballet, hvem vil fortenke dem i det? – og at de således ikke kunne assistere ved generalprøven, var en selvfølge.”

 

Men jeg sto på mitt. Damene måtte krype til korset, og forplikte seg til å møte på de oppsatte prøver. Resultat? Fullstendig triumf. Ved sesongens slutt ble jeg hedret med orkestertouche, laurbærkrans, blomster og en smukk sølvkanne fra damekoret. Jeg ble så kjepphøy at ingen kunne holde ut med meg!

 

Men i det store og det hele: de ganger jeg prøvde å bidra med noe i Bergen, ble det ikke til annet enn rabalder og uvennskap.
Har dere glemt musikkfesten i 1898? Ja, det har dere nok. Det har ikke jeg!
Det var helt og holdent min ide: å samle Norges fremste komponister i Bergen, og gi til beste det ypperste vår gullalder hadde frembrakt. Til dette trengtes et orkester. Og jeg, med min erfaring som kapellmester både i Bergen og i Kristiania, visste så alt for vel hvor mange dilettanter som befolket det norske musikkliv. Altså var jeg ikke i den ringeste tvil om at, dersom musikken skulle ytes full rettferdighet, måtte orkesteret hentes utenfra. Amsterdams Consertgebouw, under ledelse av Willem Mengelberg, – intet mindre!

 

Hva skjedde? Takket være min innflytelse og mine kontakter kunne jeg skjenke denne byen en kostelig gave… og så ble jeg motarbeidet!

 

Nesten øyeblikkelig reiste det seg røster om at en norsk musikkfest måtte besørges av norske musikere. Det var bent frem en fornærmelse å invitere tidens mest fremragende orkester til Bergen!

 

Så mens jeg forhandlet med hollenderne, gikk den oppnevnte komité – der attpå til min beste venn, Frants Beyer, var et av medlemmene – bak min rygg og hyrte inn Kristianias Musikkforening. Kristianias Musikkforening! Som jeg selv hadde stiftet, og kjente ut og inn! Etter mine ti lange år i Kristiania har jeg bare en ting å si: der er ennå for meget barbarisk råhet og ubarbarisk smålighet.

 

Det var en kolossal krenkelse. Jeg følte meg klemt mellom skjoldene.  Så det ble til at jeg valgte å trekke meg tilbake. Jeg! Ikke de. Men da sa jeg til dem: - Når de menn som Kongen omgir seg med, ikke lenger er enig med ham, er det de som takker av. 

 

De trakk seg. Festen ble avlyst. Men allerede neste morgen ble en ny komité dannet, og den gav meg alle fullmakter. Coinsertgebouw kom. Kveld etter kveld fylte vi den nybygde salen ved Nygårdsparken, med plass til 2000 mennesker. Orkesteret ble oppvartet på alle bauger og kanter, med en båttur på Hardangerfjorden som det lysende høydepunktet. Ja, de bergenserne, de er født festfolk! Alt klaffet! Til og med været. 

 

Etterpå kom de til meg, både i Bergen og i Kristania, og sa: vi MÅ ha et bedre orkester. Det var for meg den største triumf. Men - som dere skjønner, har jeg funnet nok å ergre meg over i denne byen. Og i dette landet! Ulykken er at en norsk kunstners skapende virksomhet bli rykkevis og uharmonisk på grunn av de famlende forhold. Derfor kan jeg på en måte forstå dem som har klarhet nok til å vende Norge ryggen og bli europeiske. Men jeg kunne ikke det. Nei, aldri! Jeg hadde dessverre et hjerte.